Hva skal til for å bli norsk? Sånn som samfunnet ser ut i dag, er det i det hele tatt mulig å bli det? I dag var jeg på et seminar om migrasjonsforskning etter 22. juli. Migrasjonsforskning er det feltet jeg selv jobber innenfor, og det feltet jeg håper på å få forske innenfor noen år frem i tid. Diskusjoner om dette gjør meg alltid engasjert og motivert. Men en av paneldeltakerne sa en ting som jeg tror alle kommer til å ta med seg hjem til fredagsmiddagen, uansett hva som er deres motivasjon i feltet, og det han sa synes jeg er så viktig at jeg vil dele det med så mange som mulig. Øyvind Strømmen ble i år kåret til årets frilansjournalist på bakgrunn av det arbeidet han har gjort på ekstremisme i Norge. Som han sa har han kommet borti mange skremmende idéer når han har surfet brune blogger og nettsteder. Han trakk fram en idé som mer skremmende enn noen av de andre, og det er ideen om at det ikke går an å bli norsk. Det går an å bli amerikansk, selv om det er vanskelig å få statsborgerskap. I Norge er det enklere å få statsborgerskap, men det er kanskje vanskelig å bli sett på som norsk? Spørsmålet om hva som skal til for å bli norsk tror jeg utfordrer tankene til de fleste av oss. Det er så lett å falle i “oss”/”dem”-skillet uten at vi egentlig ønsker det. Vi sier for eksempel 3. generasjons innvandrere, mens det egentlig er snakk om 3. generasjons nordmenn! 

Han avslutta også med en tankevekkende fortelling fra virkeligheten: når du ringer UDI møtes du av telefonkø, og dertil tilhørende ventemusikk. En av sangene er David Bowies “This is not America”. Er de klar over hva de sier med det? Sannsynligvis eller forhåpentligvis ikke, men det er lett å få inntrykk at de forteller deg “Dette er ikke landet for felles drømmer og håp.”