det er alltid noe å rive
Larvik er en nedoverbakke. Eller en oppoverbakke, hvis man kommer fra den sida. Det er en nedoverbakke med lukter og bygninger som er de samme som da jeg var 17, 15, 13. Samtidig er alt nytt. Alt er noen år eldre enn den gangen, noen ting er revet, andre er bygget. Bussene jeg har kjørt til gutter jeg har vært forelsket i, som jeg har elsket og som jeg har fått knust hjertet mitt av er ikke lenger blå, de er hvite. Som om de veiver med fredsflagget og vil at jeg skal tilgi dem for noe. De har fortsatt de samme navnene, numrene og rutene som før. Larvik er en boble, der folk bygger et nytt hus, starter et nytt utested, også tror man at alt skal bli annerledes. Bedre. Men for hvert sted som åpnes, bygges, er det ett som går konkurs, rives. Dette stedet blir aldri større eller bedre. Det er de samme minnene, jeg er den samme jenta, alle guttene finnes fortsatt, selv om ingen av dem bor der de pleide å bo, selv om noen gifter seg og andre rømmer landet for aldri å komme tilbake. Jeg hører på annen musikk enn før, men huskene er fortsatt de samme. Jeg hører på Ladytron, Kleerup, Robyn, Jose Gonzalez, Donkeyboy, og jeg savner Oslo. De som bor der. De som ikke bor der mer. Jeg er sentimental for første gang på en evighet, jeg er søstra til Bosse som har blitt eldre, penere, smartere, kanskje har jeg fått en egen identitet. Navnet mitt står i avisa, under noen bilder jeg tok på et arrangement jeg aldri kommer til å innrømme at jeg har vært på.
