Til tross for at jeg er veldig politisk og utdanna statsviter, skriver jeg aldri om noe som handler om politikk. Kanskje jeg burde gjort det egentlig? Når jeg snakker med folk som har det jeg ser på som dårlige eller feilaktige eller intolerante holdninger ser jeg på det som mitt ansvar overfor samfunnet å utfordre dem. Jeg diskuterer ofte, mye og voldsomt fordi jeg blir så engasjert. Men på internett orker jeg ikke. Jeg orker heller ikke når det blir for vanskelig, når jeg møter folk med helt låste holdninger og virkelighetsfjerne oppfatninger av verden. Det er feigt. 

Etter 22. juli tenkte jeg mye på en ting som en av mine beste venner hadde sagt til meg. “Jeg har lært så mye av deg. Av alle diskusjonene vi har hatt hvor du har fortalt meg om hvordan du ser verden og hvorfor du tror jeg tar feil. Takk for det.” Jeg tenkte mye på det fordi hun ofte var fordomsfull overfor innvandrere og muslimer, og fordi jeg aldri forstod hvordan man kan se et så begrenset bilde av mennesker. Så jeg kranglet med henne masse og ofte ble hun sur og lei av at jeg tok alt så alvorlig hele tiden. Dette er alvorlig for meg, tenkte jeg alltid. Det er handler om andre mennesker.

Så nå føler jeg litt på dette at jeg aldri gjør dette utenfor vennekretsen min. Det er jo ikke der de mest fordomsfulle er uansett. De er i kommentarfeltene på nettavisene. Men orker jeg å gå inn i det? Vil jeg egentlig det? Er vi ikke forplikta til det alle sammen?