stjal litt fra Niotillfem

Fem hendelser som har vært bra
1. At Beint og jeg kjøpte leilighet kommer selvfølgelig på topp
2. At flere ulike, gode og dårlige hendelser, førte til en økt bevissthet rundt hva for et land vi vil være, all oppmerksomheten som har vært i media rundt alle de flotte menneskene som ikke får opphold her på grunn av et reglement som strider i mot både barnekonvensjonen og flyktningekonvensjonen.

3. Å få reise på min første fagkonferanse. Så utrolig ispirerende!
4. At pappa ble frisk
5. At folk i Midtøsten reiste seg opp og protesterte mot regimene sine. Brenner i sjela når jeg tenker på alle de modige menneskene i verden.
 

Fem dårlige hendelser dette året
1. 22. juli
 
2. At pappa fikk kreft
3. At vinteren aldri tok slutt
4. Å måtte jobbe dobbelt så mye fordi en kollega aldri gjorde det hun skulle.
5. Å bo et sted jeg ikke trivdes i det hele tatt.

Hva jeg har lært i 2011
Å ikke gi opp, og å ha trua på meg selv og på folk selv om det kan være vanskelig. At jeg kan bli akkurat det jeg vil.

Ble året som jeg hadde tenkt?
Både ja og nei. Hverdagen ble som jeg hadde tenkt, men sånn ellers ikke i det hele tatt.

Hvilke klær jeg har brukt mest?
Grå dressjakke, svart topp og smal olabukse. 
 

Hvilken musikk har jeg hørt mest på?
Bon Iver, M83, Florence & the machine, Radiohead, Lykke Li, Veronica Maggio, Jamie Woon, Rihanna

Hva har jeg sett av filmer og serier?
West Wing, Sopranos, Bored to Death, Drive, The Town, Winter’s Bone, Midnight in Paris, True Blood  

Hvilke mennesker har jeg vært mest sammen med?
Beint, han bor jeg jo sammen med. Linn, Guro, Jonas, Benedicte, kollegaene på jobben, der har jeg vært sjukt mye.

Hvilke nye mennesker har jeg blitt kjent med?
Mange av kollegaene på jobben, Heidi, Caroline og ganske mange flere i varierende grader.

Hva er det vakreste jeg har fått i 2011?
Et av bildene malt av mormoren min, og en leilighet i den grad jeg kan si at den er fått.

Hva er det beste jeg har lest i 2011?
Har lest altfor lite. Men et blogginnlegg som ble skrevet om 22. juli av Didrik Morits Hallstrøm glemmer jeg ikke.

Gjorde jeg noe i 2011 som jeg aldri har gjort før?
Gikk i flere demonstrasjonstog på en uke, jobbet meg opp seksti timer avspasering, snorkla ved et ekte rev og så en lilla manet, grått av alle nyhetssendingene i en uke, holdt på å kaste opp i en taxi.

Ble noen av vennene mine foreldre i 2011?
Kristin og Anders ble det for andre gang :)

Hva var min største fremgang i 2011?
Jeg og Beint kjøpte leilighet, jeg fant ut akkurat hva jeg vil med livet mitt og jeg ble mye mer politisk bevisst enn før.

Beste kjøp?
Siden vi ikke har overtatt leiligheten enda så kan jeg kanskje ikke si at den var det beste kjøpet, den kan jo være råtten innvendig uten at vi vet det. Så da sier jeg den lampa her: 

Hva brukte jeg mest penger på?
Definitivt mat og vin. Det viktigste som er.

Hva skulle jeg ønske at jeg gjorde mer?
Trente, leste, skrev

Hva gjorde jeg på bursdagen min i 2011?
Var på jobb, dro ut og spiste med fine folk og spilte shuffleboard på Tilt. 

I 2012 skal jeg fortsette å bli smartere og prøve å skrive mer. Målet er å sende inn en kronikk, drømmen er å være med på en vitenskapelig artikkel!

Hva skal til for å bli norsk? Sånn som samfunnet ser ut i dag, er det i det hele tatt mulig å bli det? I dag var jeg på et seminar om migrasjonsforskning etter 22. juli. Migrasjonsforskning er det feltet jeg selv jobber innenfor, og det feltet jeg håper på å få forske innenfor noen år frem i tid. Diskusjoner om dette gjør meg alltid engasjert og motivert. Men en av paneldeltakerne sa en ting som jeg tror alle kommer til å ta med seg hjem til fredagsmiddagen, uansett hva som er deres motivasjon i feltet, og det han sa synes jeg er så viktig at jeg vil dele det med så mange som mulig. Øyvind Strømmen ble i år kåret til årets frilansjournalist på bakgrunn av det arbeidet han har gjort på ekstremisme i Norge. Som han sa har han kommet borti mange skremmende idéer når han har surfet brune blogger og nettsteder. Han trakk fram en idé som mer skremmende enn noen av de andre, og det er ideen om at det ikke går an å bli norsk. Det går an å bli amerikansk, selv om det er vanskelig å få statsborgerskap. I Norge er det enklere å få statsborgerskap, men det er kanskje vanskelig å bli sett på som norsk? Spørsmålet om hva som skal til for å bli norsk tror jeg utfordrer tankene til de fleste av oss. Det er så lett å falle i “oss”/”dem”-skillet uten at vi egentlig ønsker det. Vi sier for eksempel 3. generasjons innvandrere, mens det egentlig er snakk om 3. generasjons nordmenn! 

Han avslutta også med en tankevekkende fortelling fra virkeligheten: når du ringer UDI møtes du av telefonkø, og dertil tilhørende ventemusikk. En av sangene er David Bowies “This is not America”. Er de klar over hva de sier med det? Sannsynligvis eller forhåpentligvis ikke, men det er lett å få inntrykk at de forteller deg “Dette er ikke landet for felles drømmer og håp.”

Dypt nedgravd i mobilbildearkivet mitt fant jeg denne! Brus fra tilfeldig innvandrersjappe i Tromsø. Innmari fin.

Når det er på sitt koseligste ser det sånn her ut.

Til tross for at jeg er veldig politisk og utdanna statsviter, skriver jeg aldri om noe som handler om politikk. Kanskje jeg burde gjort det egentlig? Når jeg snakker med folk som har det jeg ser på som dårlige eller feilaktige eller intolerante holdninger ser jeg på det som mitt ansvar overfor samfunnet å utfordre dem. Jeg diskuterer ofte, mye og voldsomt fordi jeg blir så engasjert. Men på internett orker jeg ikke. Jeg orker heller ikke når det blir for vanskelig, når jeg møter folk med helt låste holdninger og virkelighetsfjerne oppfatninger av verden. Det er feigt. 

Etter 22. juli tenkte jeg mye på en ting som en av mine beste venner hadde sagt til meg. “Jeg har lært så mye av deg. Av alle diskusjonene vi har hatt hvor du har fortalt meg om hvordan du ser verden og hvorfor du tror jeg tar feil. Takk for det.” Jeg tenkte mye på det fordi hun ofte var fordomsfull overfor innvandrere og muslimer, og fordi jeg aldri forstod hvordan man kan se et så begrenset bilde av mennesker. Så jeg kranglet med henne masse og ofte ble hun sur og lei av at jeg tok alt så alvorlig hele tiden. Dette er alvorlig for meg, tenkte jeg alltid. Det er handler om andre mennesker.

Så nå føler jeg litt på dette at jeg aldri gjør dette utenfor vennekretsen min. Det er jo ikke der de mest fordomsfulle er uansett. De er i kommentarfeltene på nettavisene. Men orker jeg å gå inn i det? Vil jeg egentlig det? Er vi ikke forplikta til det alle sammen?

Jeg lot digitalkameraet ligge hjemme og da sluttet analogkameraet å funke. Så mobilen var min beste venn på ferie. 

Plukka skikkelig sure mandariner i hagen! Den hadde også blant annet hawaiirosebusk og pepperbusk. Jeg liker hager.

Lå på stranda og så på store tyske familier og avlsappede, toppløse spanjoler mens jeg hørte på Arcade Fire. Arcade Fire er feriemusikken min, har jeg funnet ut.

Mamma hadde gått ut av seg sjæl og funnet et hus med verdens beste utsikt og stoort badebasseng. Perfekt sted å drikke cava dagen lang. 

Tenk å bo her! Jeg kunne klart det i mer enn en uke. Helt sikkert.

Savner alt det blå. Alt det stille og rolige.

Jeg har såvidt rukket å pakke om før jeg reiser igjen. Favorittfargene og mitt analoge Nikon favorittkamera. Og bikini!

For første gang i mitt liv har jeg sett høye fjell og hav og øyer og Nord-Norge. Det var på tide kan man si. Jeg reiste dit med det ene forskningsprosjektet jeg jobber på, hvor vi besøker bofelleskap for ungdommer som har kommet hit som enslige mindreårige asylsøkere og spør dem hvordan de har det. Enkelt fortalt. Mesteparten av tiden gikk med til jobb, men jeg rakk å gå litt rundt og ta bilder, og drikke litt polarkaffe.

Det sitter ingen sjef på jobben min og ser på klokka når jeg kommer inn. Ikke har jeg noen morgenfugl-sjef heller. Jeg jobber til og med bare sekstimersdager, slik at jeg ikke trenger å jobbe lenger enn til fire når jeg kommer til kontoret klokka ti. Derfor er jeg så heldig at jeg kan bruke lang tid på å klatre meg ut av senga, drikke kaffen saaakte og spise i flere omganger, akkurat slik jeg liker best. Jeg prøver også å gjøre litt andre ting enn å bare lese deprimerende nettaviser som bidrar til å minske min tro på verden. Et ledd i dette er Monocle, et litt dyrt, men på en måte verdt det, magasin jeg kan bruke mange mange morgener på å komme gjennom. Også lærer jeg bra ting om verden. Sånn liker jeg å starte dagen.